Tropilaelapsmidd
(B-sykdom) Tropilaelaps clareae
Tropilaelapsmidd kan være en trussel for birøkten i varmere strøk, men slik vi kjenner den i dag, kan den ikke overleve uten kontakt med bienes yngel. Derfor er dette en parasitt som lite trolig vil overleve og skape problemer i Norge.
Årsak
Tropilaelapsmidd (Tropilaelaps clareae) er en mellomstor, langstrakt midd, rødbrun av farge. Som varroamidden er den opprinnelig en parasitt på bier i Asia (Apis dorsata). Midden ble først funnet på europeiske honningbier (Apis mellifera) på Filippinene, og har utviklet seg til å bli et problem i den delen av tropiske Asia som baserer seg på birøkt med A. mellifera. Tropilaelapsmidden ligner på mange måter på varroamidden. De lever både i yngel og på levende bier, men sitter på biene i kortere perioder enn varroamidden. Den blir også oftere funnet gående rundt på tavlene. Munndelene til tropilaelapsmidd er langt mindre utviklet enn hos varroamidden, slik at tropilaelapsmidden ikke kan bite hull i huden på voksne bier. Dette gjør at den er avhengig av yngel for å spise. Dette er en viktig grunn til at den neppe vil overvintre i kaldere strøk, der biene har yngelfrie perioder. Både livssyklus og paringsbiologien er lik som den vi kjenner fra varroamidden. Yngelutviklingen foregår i forseglede celler, og også tropilaelapsmidden foretrekker droneyngel fremfor arbeideryngel, om enn i langt mindre grad enn varroamidden. I motsetning til varroamidden går tropilaelapsmidden ofte ned i åpen yngel for å spise på eldre yngel, som de er avhengige av for å overleve. De kan overleve minst 4 uker dersom det bare er larver i kuben som er over fire dager gamle. Yngre larver er ikke velegnet som føde for tropilaelapsmidd. Både hunner og hanner kan finnes fritt i bifolket i motsetning til hos varroamidden der hannene dør når celleforseglingen brytes.
Sykdomsbilde - Påvisning
Tropilaelapsmidd kan gjøre omfattende skade på våre bier (Apis mellifera), og kan være et langt større problem enn varroamidd i områder der de begge forekommer. Angrepet yngel får mørke flekker, hovedsakelig på ekstremitetene (beina), og voksne bier i angrepne bifolk er ofte deformerte. Deformasjonene gir biene kortere levetid og liten mulighet til å hente nektar og pollen. Dette påvirker bifolket i sin helhet. Skadene ser ut til å forekomme ved langt lavere middtrykk enn vi ser skader etter varroamidd. I angrepne kuber kan man ofte se tropilaelapsmidd løpe over tavlene, og de sees lett dersom man rister tavlene over et stykke hvitt papir. Angrepne bifolk har ofte ujevne og hullete yngelleier, forkrøplet yngel og nykrøpne bier med forkrøplede vinger og bakkropper.
Tropilaelapsmidd
• Med i EU-regelverket
• Ikke aktuell i Norge pga. vil ikke overleve yngelfrie perioder (slik vi kjenner den i dag)