Steinyngel
(B-sykdom) Aspergillus flavus
Steinyngel er ikke påvist i Norge på mange tiår, og siste kjente tilfelle i Danmark er fra 1970. Årsaken til at den er meldepliktig og klassifisert som en B-sykdom, er at de sopper som forårsaker den kan gi sjukdom hos mennesker. Aspergillus er en muggsopp som kan finnes overalt i naturen, og som er vanlig i jord. Den finnes hovedsakelig i råtnende plantemateriale, kompost, fuktig høy og korn, samt i matvarer som er lagret under fuktige og varme forhold. Slekten Aspergillus omfatter ca 200 arter. Omkring 20 arter i slekten Aspergillus er rapportert som sjukdomsfremkallende hos mennesker. Aspergillus forårsaker svært sjelden sykdom hos ellers friske mennesker. De viktigste sykdomsfremkallende artene er A. fumigatus, A. flavus og A. niger. Disse kan forårsake infeksjon i lunger, luftveier, nese, bihuler og øreganger, og kan spres til andre organer som hjerne og nyrer hos immunsvekkede personer. Allergisk aspergillose, en overfølsomhetsreaksjon mot aspergillussporer, viser seg som astmatiske besvær. Aspergillus kan også produsere mykotoksin (aflatoksin) som kan finnes i f. eks. kontaminert korn eller peanøtter. Aflatoksin kan gi leverskade og kreft. I noen av de biprøver som har blitt tatt i forbindelse med undersøkelse av de store tapene i USA (CCD), har forskjellige artet av Aspergillus blitt påvist. Dette betyr allikevel ikke at det er soppinfeksjoner som er årsaken til tapene.
Årsak
Steinyngel forårsakes som regel av soppen Aspergillus flavus, men sykdommen kan også fremkalles av A. fumigatus. Både voksne bier og larver kan smittes. Infeksjonen begynner ved at soppsporene tas opp gjennom fôret. Når sporene kommer ned i tarmen, spirer de og danner et mycel. Dette mycelet ødelegger vevet og organene hos bia. Soppen utvikler seg raskt i infiserte larver. Mycelet trenger ut av larvekroppen, og danner en karakteristisk gulhvit ring eller krage bak hodet. I løpet av en til tre dager omslutter det hvite vattaktige mycelet hele larven. Soppen produserer deretter sporer på utsiden av den døde larven, og fargen blir grønnaktig (gulgrøn ved A. flavus og grågrøn ved A. fumigatus). Den omvendte situasjon, altså at sporene spirer utenpå bien og deretter vokser inn i kroppen, er også mulig.
Sykdomsbilde - Påvisning
De fleste angrepne larver dør i de forseglete cellene før de forpupper seg. De døde larvene omdannes til steinharde mumier som biene oftest lar bli værende i cellene eller bare fjerner delvis. Grunnen til det, er at larvemumiene sitter fast i celleveggene, slik at biene vanskelig kan fjerne dem. Soppen kan utvikle seg i voksne bier på samme måte som i larvene. De første symptomer på infeksjon hos voksne bier er flyvelammelse og svake, kravlende bier. Disse symptomer beror antagelig på toksiner (gift) som soppen produserer. Bakkroppen til de døde biene mumifiseres og blir steinharde som følge av soppens vekst. Soppen danner sporer på de døde biene, spesielt i overgangen mellom brystet og bakkroppen. Vanligvis blir bifolket ikke særlig svekket av sjukdommen hvis det bare er en liten andel av larvene og de voksne biene som blir infisert. Det finns allikevel rapporter om at naturlig infiserte bifolk har gått til grunne. Det har også forekommet tilfeller der yngelen stort sett ikke var angrepet, men der voksne bier har dødd i stort antall. Til tross for den vanlige forekomsten av Aspergillus soppene, er det sjelden at de forårsaker steinyngel. Forsøk med å infisere bifolk kunstig har ikke lyktes, og sannsynligvis utvikles sjukdommen kun dersom yngelen/bifolket er svekket på en eller annen måte. Hvis en stor andel av yngelen dør, vil hele bifolket bli svekket og gjenværende yngel og voksne bier mer mottakelige for angrep av soppen. På bunnbrettet kan man finne både mumier og døde bier med sporer på yttersiden. Angrepne bifolk har ofte hullet yngelleie. Med tiden avtar mengden yngel som følge av at ammebiene dør. Det skjer en gradvis svekkelse av bifolkene, som til sist ender med at bifolket dør. Steinyngel er relativ lett å diagnostisere på bakgrunn av de kliniske symptomer. Sykdommen kan forveksles med kalkyngel og pollenmugg. Men den kan skjelnes fra disse ved at mumiene vokser fast i celleveggene. Kalkyngel er lette å riste ut av cellene, det er ikke steinyngelmumier. For å kunne stille en sikker diagnose er det imidlertid nødvendig å foreta laboratorieundersøkelse. Sopper i slekten Aspergillus kan påvises ved dyrkning og soppveksten underlegges makroskopisk og mikroskopisk artsdiagnostikk.
Bekjempelse
Med bakgrunn i at steinyngel er en meldepliktig B-sykdom, er det det offentlige som bestemmer hvordan sykdommen skal bekjempes. Etter at mistanken er innrapportert, vil Mattilsynet sørge for at det blir foretatt inspeksjon i bigården, og at nødvendige prøver blir tatt ut og sendt til laboratorieundersøkelse. Samtidig blir bigården og eventuelt lager av honning underlagt restriksjoner. (Se side 8 om sykdommer og parasitter som omfattes av lovverket).
Spredning og forebyggende arbeid
Det viktigste tiltaket for å hindre spredning og utbrudd av steinyngel er å gjennomføre gode hygieniske tiltak med bl.a. godt renhold og hyppig voksskifte. Det er viktig å ha sterke bifolk, og at ikke bifolkene sulter.
Steinyngel
Aspergillus flavus
• Muggsopp
• Soppene som er årsak til sykdommen kan angripe slimhinner hos mennesker og fremkalle allergiske lidelser
• Noen av stammene produserer toksiner som kan påvirke mennesker som spiser honning fra slike bifolk
Symptomer
• Døde larver er først hvite, siden gulgrønne til blågrønne
• De blir harde og innskrumpede
• Svak mugglukt
• Voksne bier får lammelser
• Bryst og bakkropp blir harde som stein
Forebygging og bekjempelse
• God hygiene
• Hyppig voksskifte
Mattilsynet bestemmer opplegg for bekjempelse